120. Mine tanker og refleksjoner rundt Åsa Waldau (nå Jacobsson) skrevet 12.03.18


- «Se hva dere har fått meg til å gjøre», skal visstnok Åsa ha sagt,
i forbindelse med at «ho skal ha gått over streken».

«Kanskje stemmer ikke de nåværende opplysningene,
om «den onde heksa i Knutby»?

Det var Helge Fossmo som sa til Åsa at
«om noen er Jesu Brud her på jorden, så det er du».
- Han fulgte opp med å skrive «Tirsaprofetiene»,
uansett hvor mye han skylder på Åsa.



Ingen stanset Åsa; tvert imot.
- De oppmuntret henne.

Lederne- og andre i Knutby Filadeldfia Forsamlingen, påvirket henne.
Akkurat som Helge Fossmo påvirket- og utnyttet Sarah Svensson,
så hun skulle begå de avskyldige handlingene på Helge Fossmo sine vegne.
- Drap på Alexandre Fossmo, og drapsforsøk på Daniel Linde.



Dersom lederne på et tidligere tidspunkt hadde lekket ut
at Åsa var «Kristi Brud»- og så benektet dette,
ville hele grunnlaget for Knutby Filadelfia falle.

- «Kristi Brud var fundamentet i Forsamlingen», iallefall i den indre kretsen.
Åsa kunne ikke kjøre dette løpet alene.
Det var lederne som oppmuntret Åsas status som «Kristi Brud».



Selv sa Åsa at «hun ikke var Kristi Brud, og heller ikke vil være det».
«At det var krenkende».

- Jeg tror Åsa har rett.
Hvis ledelsen i Knutby Filadelfia har utnyttet en psykisk syk kvinne,
er dette temmelig alvorlig; noe de ikke burde slippe unna med.




- De skylder alt på Åsa nå, «for å slippe unna en årrekke,
med egne synder og ignoreringer».

Åsa vedkjente seg ikke «Kristi Brud- læren» offentlig.
- Det er ikke det samme som at «Kristi Brud- læren levde videre» i Knutby.




Pastor Urban Fält utnyttet situasjonen til å få sex med Åsa,
og til å få sex med kvinner «i sjelesorg- situasjoner».

Åsa sa hun var redd Urban.
- Hvorfor slipper han unna i pressen??


Hvorfor stoppet ikke Peter Gembäck Åsa?
- Åsa møblerte hans kontor; det var fantastisk godt innredet,
og vitner om evnen til å dekorere- samt sansen for det vakre.
Samtidig som Åsa malte kunst, med en sterk grad av symbolikk.

Gembäck var Åsas nærmeste- og beste venn.
Nå må han innrømme overfor pressen om at han løy om Åsa, og at «han ikke grep inn».


- Hvorfor ikke?
Hadde Åsa taket på ham?
Kjennskap til intime detaljer?
Er Peter Gembäck- og andre i Forsamlingen redde for at deres koner
får vite om deres innerste hemmeligheter?




- «Det kan ryke en del ekteskap i Knutby,
etterhvert som alle mørke gjerninger kommer opp i lyset!
- At hemmeligheter «velter ut av skap- og vegger»!




Det er mye mer i Knutby Filadelfia enn «den skrapingen på overflaten»,
som TV har gjort.
- «Dypdykkingen gjenstår».



Den skal Åsa, Kjerstin og jeg ta oss av, da tiden er inne for det.




- Arnstein Vada og Kjerstin Kjeverud, 12.03.18

Selvsagt er Knutbysaken meget komplisert.

Det som er problematisk er at pressen ikke går i dybden,
men kjører sensasjonsoppslag,
og de lar kun de som «ensidig skyter på Åsa», slippe til.

Det gir ingen balanse at en TV-kanal lar Åsa slippe til i noen få minutter,
der de går til «angrep på henne».



Selv blir jeg konsekvent sensurert av svensk presse,
når jeg tar fram kunnskap, sett fra det som som går i Åsas favør.
- De er ikke interessert i det, og«skyver dermed Åsa fra seg».
De tenker ikke langsiktig; at også Åsa kan komme med opplysninger
som like gjerne kunne havnet på forsiden av Aftonbladet, Expressen
og andre medier i Sverige.


Det begynte med «krigsoppsslaget» om at Åsa og Patrik Waldau
skiltes etter 22 års ekteskap.
Patrik «løy»og sa de hadde vokst fra hverandre.


https://www.aftonbladet.se/nyheter/article23809564.ab

- «Vårt liv har varit mycket speciellt sedan 2004.
Det finns ingen osämja mellan oss, men vi har vuxit ifrån varandra,
säger Patrik Waldau till Aftonbladet och fortsätter:

– Jag har både kärlek och respekt till henne på många plan,
men vi behöver båda två gå vidare i livet.
På den grunden har vi fattat detta beslut».

- Sannheten er at han forlot Åsa, og flyttet sammen
med sin elskerinne gjennom 17 år, Maria Larsson fra Gøteborg.
De tok barna med seg, mens Åsa satt alene tilbake.



- Tenk om Åsa hadde kunnet kommentere- og avslørt løgnen.
Men det var ikke Aftonbladet opptatt av, de ville kun ha sensasjonsoppslag og «krig!
- «Åsa sparte Patrik for dette».

Se for dere oppslaget «Patrik ljuger om vårt ekteskap»!!
- Hvem ville bli trodd?



Nå var det jo slik at både Patrik og Åsa skjulte at de ikke bodde sammen.
- Utad hadde de «et perfektekteskap».
MEN sannheten var jo at Patrik levde med Maria,
mens Åsa «måtte ta til takke med Urban Fält».

Det var Patrik som gikk fra Åsa først.





Jeg sier ikke alt det her for å rettferdiggjøre Åsa,
men også hun fortjener en rettferdig behandling,
der hun slipper til med sin historie.

- Den anledningen har pressen rasert.
«De har skjøvet henne inn i offerrollen,
og bruker den mot henne etterpå».
De har bestemt seg.
«Åsa skal ha en hekserolle», om hun så blir drevet til selvskading- eller det som verre er.



Jeg tviler på om det er noen som har fått hardere behandling i pressen i Sverige,
og likevel stått oppreist.
- Åsa ba ikke om kjendisrollen, men den kom fram
etter Sarah Svenssons drap på Alexandra, Åsas lillesøster.
Noen mener Åsa har hatt en finger med i dette, men siden det ikke
er tatt fram av politi og rettsvesen, er dette spekulasjoner og konspirasjonsteorier.




- «Jeg beveger meg i et vanskelig terreng», sier noen.
Utvilsomt.


- Stoffet vokser meg over hodet, jeg veit knapt hvor jeg skal begynne.
Jeg er veldig glad Kjerstin hjelper meg med skriving, redigering og publisering.


Men siden pressen ikke har interesse av det jeg graver fram om Åsa,
«må de bare grave selv».
Det kan nok bli tøft for de samme som nå ensidig har «slaktet henne»,
å få eksklusive intervju.
«Det passer ikke inn i sensasjonsoppslagene på førstesiden,
der ingen fokuserer på de som har angrepet Åsa».




Jeg har spurt pressefolk om hvorfor de ikke setter lyset på «reserve Jesus»; Urban Fält .
- Han som er anmeldt for overgrep og utnyttelse av sin stilling som pastor
for å få seksuell tilfredsstillelse, mens hans kone jobbet hardt for å forsørge dem.

- Og hva var svaret fra pressefolk?
«Jo, han var ikke så kjent som Åsa, han var uinteressant.
Dessuten ville han være anonym og i fred» .


- Denne freden gjaldt ikke Åsa. De tok ikke hensyn til henne!
Ingen spurte henne om hun syntes det var greit å bli fokusert på.
Journalistene «bombet henne først», for så å stille noen få spørsmål etterpå,
«for at det skulle se ut som de fulgte presseetiske regler».
- Presens behandling av Åsa, er en skam.




Men Åsas historie skal komme fram.
Hun skal får slippe til med sin historie, uavkortet.
- Vi kan hjelpe henne.


Det vil bli stort oppstyr, og folk vil bli sjokkert over hva som kommer frem.

Det som iallfall er sikkert, er at pressen ikke ønsker den hele og fulle sannheten.
«Den har de kastet fra seg».
Deres ensidige fokus kan komme til å koste dem dyrt.




- Arnstein Vada og Kjerstin Kjeverud, 07.03.18

118. Mine tanker og refleksjoner rundt Åsa Waldau (nå Jacobsson) skrevet 06.03.18


Jeg personlig, mener flere mennesker i Knutby,«er delvis indirekte ansvarlig»
for at Åsa ikke fikk hjelp for sine psykiske problemer.
Åsas tidligere ektemann Patrik Waldau gjorde aldri noe for å hjelpe henne.
- Peter Gembæck, Jossan og Samuel Frankner - og flere andre
så at Åsa var sjuk, men de gjorde ingenting.

De har vært fullt vitende om at Sten-Gunnar Hedin, Eva Lundgren og andre- 
som har påpekt Åsas psykiatriske symptomer, har hatt rett.



Den såkalte «Kristi-brudlæren» var en del av sjukdommens vrangforestillinger.
Men ingen gjorde noe for å hjelpe Åsa ut av det.

Med rett diagnose kunne Åsa levd et lykkelig familieliv,
og tragediene kunne vært unngått.

Psykoptaten Helge Fossmo ville neppe blitt hentet til Knutby,
og dermed kunne Alexandra Fossmo vært i live i dag.
- Jeg mener lederne i Knutby bærer det tyngste ansvaret
for alt som har skjedd i Forsamlingen.



Jeg unnskylder ikke Åsas handlinger, men jeg mener
hun har retttil å bli utredet, behandlet, og muligens bli erklært «ikke tilregnelig»,
på samme måte som Sarah Svensson.
Sarah drepte Alexandra Fossmo- og forsøkte å drepe Daniel Linde.
- I dette tilfellet ble Helge Fossmo dømt «som den som påvirket Sarah til å drepe».


Jeg mener lederne i Knutby Filadelfia, indirekte er ansvarlig
for alt som skjedde i Menigheten.
- De så på, og de visste. Men gjorde ingenting.



Jeg tror Åsa kommer til å bli frikjent på grunn av vrangforestillinger.
Og lederne kommer til«å bli grillet» i retten,
pga sin feighet- og medvirknig til alt som skjedde.
- De har ingen psykiske sykdommer å skylde på.



For min del har jeg ingen problemer med å vitne i retten for Åsas frifinnelse
mtp hennes psykiske tilstand, utifra mine opplysninger og erfaringer.




- Det er mange faktorer som nå har kommet opp
«i skyggene» av Knutby Filadelfias historie og hendelser..



Dette har jeg klare indikasjoner på, i en rapport som Åsa og jeg sitter inne med.
- Den knuser de lederne- og andre som ikke hjalp henne.
Hva denne rapporten skal brukes til, er opp til Åsas advokat og henne.


- Men alt dette må selvsagt avventes.
Dette er bare tanker jeg sitter med, ut fra situasjonen i dag.
Uansett er dette «distanseforestillinger», og alt må selvsagt
granskes nærmere av de rette myndigheter.

- Alt det her står selsvagt som en subjektiv mening,
bygd på faktiske opplysninger jeg har fått.



Arnstein Vada- og Kjerstin Kjeverud, 06.03.18

Mine tanker og refleksjoner rundt Åsa Waldau (nå Jacobsson)

Det har i den senere tid i svensk media
vært fokusert på alt som skjedde i Knutby.
Om mishandling, overgrep...

Og Åsa Waldau (nå Jacobsson) er den som får skylden for alt dette.

Men sannheten er at ingen hjalp Åsa da hun trengte det.
Allerede på 1990-tallet hadde hun det vanskelig.
Hun kunne kaste seg ned på gulvet, skrike rett ut,
og det kunne virke skremmende på omgivelsene.

Muligens som et resultat av ubehandlede traumer i fortiden.
Det har overhodet ingenting med ondskap eller psykopati å gjøre.

Psykopater er ironisk nok oftest mentalt «friske» personer,
selv om rettsspsykiatere i mangel på bedre forklaringer
ofte bruker begrepet «varig svekkede sjelsevner» osv.

Dette var også noe de klistra på Knut Hamsun,
for «å forklare» hans nazisympatier under siste verdenskrig.
- Aldri har psykiatrien vært mer misbrukt og latterliggjort enn i etterkrigsoppgjøret.
Og man måtte på død og liv ha en forklaring på vår største forfatters «svik».
- Den svekkede mannen skreiv seinere «På gjengrodde stier»,
der han tok et knusende oppgjør med overgrepene i psykiatrien,
overfor en mann som nok var politisk ukorrekt, men mentalt frisk.

Tilbake i Knutby er dette situasjonen;
i stedet for å sørge for at Åsa fikk kyndig medisinsk hjelp,
flyttet hennes ektemann Patrik Waldau- og hans barn,
sammen med hans store kjærlighet; Maria Larsson, til Patriks fars villa.

- Patrik og Maria har nå giftet seg, etter å ha hatt et forhold i 17år,
mens ekteskapet mellom han og Åsa var gjeldende.

Patriks far, (Per Arne) Pelle var forøvrig en av lederne i Knutby Forsamlingen,
og opphøyde Åsa, og tilskyndet at hun giftet seg med sønnen.
Han var som trollbundet av den mørke, brunøyde, vakre kvinnen.

Patrik feiget ut og sviktet Åsa.

Og i stedet for å sørge for at Åsa fikk hjelp, opphøyde han-
og de andre henne til en gudinne!
Uten at de gjorde noe som helst for å hjelpe henne til kyndig medisinsk hjelp.

- Hadde Patrik, hans far- og andre hjulpet Åsa, kunne hun i dag
levd et lykkelig familieliv og drapet på hennes søster, Alexandra, ville vært unngått.

Sarah Svensson, som drepte Alexandra, og forsøkte å drepe Daniel Linde,
ble frikjent i retten fordi hun var mentalt sjuk
og ikke kunne lastes for drapet og drapsforsøket.
Derimot ble hennes elsker, Helge Fossmo, dømt for å ha utnyttet en mentalt sjuk kvinne.
Sarah ble i stedet dømt til tvungen psykiatrisk behandling,
og er i dag ærklært frisk, og er med i pinseforsamlingen i Kristinehamn.

På samme måten vil Åsa kunne bli frikjent- fordi hun ikke var- eller er frisk,
og hennes advokat vil utvilsomt trekke fram dette
i eventuelle framtisdige rettsforhandlinger.

Det er sterke parallelleller mellom Sarahs og Åsas saker.

Åsa er blitt utnyttet og sviktet siden 1990-tallet.
- De «som bærer hovedansvaret for dette», 
er hennes mann Patrik og hennes svigerfar Per Arne.
Deretter sviktet de andre lederne i Forsamlingen.
- Åsa er et offer, i stedet for «den heksen» hun nå fremstilles som.

Dette har jeg klare indikasjoner på, i en rapport som Åsa og jeg sitter inne med.
Den knuser de lederne og andre som ikke hjalp henne.
Hva denne rapporten skal brukes til, er opp til Åsas advokat og henne.

- Kjerstin Kjeverud og Arnstein Vada , 05.03.18

116. Søndag 28.januar;
Mine tanker og bakgrunn- om hvorfor jeg vil hjelpe Åsa!
(Skrevet 02.01.18)




Det er nok mange som lurer på«mine motiver for å hjelpe Åsa»..
- Jeg som har avslørt mye, «kledd av henne», og nesten (i noens øyne) angrepet henne.


Vel..
Jeg ser mye av meg selv i Åsa.


Høsten 1980 gikk jeg 2.klasse på sosialhøyskolen i Trondheim.
Jeg slet med depresjon, mer enn jeg selv var klar over.
Jeg hadde mye hodepine, og brukte store doser av smertestillende; 
Aporex og Paralgin Forte. 

Noen vil si jeg var «hardt ute å kjøre».


Jeg laget et radiointervju med en av mine beste venner på St.Olavs Hospital i Trondheim.
Intervjuet gikk på lufta, etter et selvmordsforsjøk.
- Han jeg der intervjuet, satt ved senga mi og hjalp meg.
Intervjuet ble sendt på NRK Radio, da jeg var innlagt.
Vi ble venner for livet.


Den dagen jeg prøvde å ta livet mitt, var kona mi, på jobb.
Det var lang avstand til hjemstedet vårt, så jeg var sikker på at ingen ville gripe inn.

Jeg var helt på bunn, og tenkte ikke på hvordan det ville være
for min kone, å komme hjem, og å finne meg død...
Da jeg var igang med å legge i meg en dødelig dose Aporex, sto hun plutselig i døra.
- Hun ante uråd, om at jeg slet, og hadde tatt bussen hjem, midt i arbeidstida.


Det ble legevakt og innleggelse på medisinsk avdeling, med døgnbevoktning.
Det satt hele tiden en sykepleier på vakt ved fotenden av senga,
for å passe på at jeg ikke fant anledning til å skade meg selv,
eller hoppe fra 10.etasje.



Jeg fikk besøk av en psykiater som sa jeg hadde en dyp depresjon,
som måtte behandles.
- Det bar inn på lukket avdeling, på psykiaterisk sykehus i to måneder.

«Sosialhøgskolen kunne jeg bare glemme», tenkte jeg,
der jeg lå og skalv så jeg nesten ikke kunne holde en kaffekopp engang.
Skrive kunne jeg ikke, og slett ikke lese.
Ikke klarte jeg å sitte stille heller.


Jeg tenkte å si til min kone, at hun bare måtte skille seg fra meg,
for jeg ville bli «en zoombie» for resten av livet, trodde jeg.


Det var ei klassevenninnen, og en av mine lærere
(nestleder- etter rektor) som reddet meg.
Han var kristen, og viste troen i praksis.



Jeg hadde avsverget meg alt besøk.
Ingen utenom familien skulle se «elendigheten min».


Men de kom allikevel; de hjalp meg med sykmelding, og de tok hånd om meg.
- Og ikke nok med det; ei prosjektgruppe jeg var med på-
der jeg og «fikk sette mitt navn på gruppeoppgava», ble godkjent!
DETTE gav meg smaken på selvtillit igjen.
«De bar meg på hendene».
De hadde troen på meg!



En dag før en julaften, gikk jeg til legen, og sa jeg ville skrives ut.
Jeg ville ikke ha flere medisiner.
- «Fint», sa han. «Dette har jeg ventet på»!


Etter to måneder var jeg utskrevet.
Men jeg hadde mista to måneder i et hardt studium.


Allikevel «bar» min venninne- og lærer, samt medstudenter meg
på hendene gjennom hele andre klasse- året, og jeg fullførte!
- «Det skulle ikke gå an», men hjelpa og støtten jeg fikk-
var enestående, og reddet meg!


Jeg fullførte utdanninga på normaltiden, tre år,
og anser oppholdet på psykiatrisk avdeling, 
«som den beste- og mest dyrbare delen av sosionomutdanninga mi».



Men problemene var ikke løst ennå.
Jeg hadde en «ulykksalig evne» til å havne i bråk- og trøbbel,
og var oppsetsig og utaktisk i min oppførsel overfor autoriteter og ledere.
- Humøret mitt skiftet til stadighet, og kunne variere hele dagen.
Jeg kunne bli oppfarende- og sint i ett øyeblikk, og være glad i det neste.
Jeg forsvarte de som hadde det vondt i livet,
og jeg tok parti for dem det hadde gått galt for.


Men ledere fikk jeg bråk med, hvor enn jeg kom.
- Jeg var svært aktiv med å skrive, og sendte inn artikler og leserinnlegg til avisene.
Men kunne bli utslitt i det neste øyeblikket.
Hodepinen vedvarte- og sterke smertestillende var høyst nødvendig.

Jeg fikk hjelp av en bekjent av meg- og en dyktig lege som gav meg
betablokker for å få bukt med migrenene, som hadde fulgt meg som en mare..



Etterhvert ble jeg mobbet på arbeidsplassen.
- Lederne mente jeg var umulig å ha med å gjøre, og jeg ble grundig svertet.
Jeg sto alltid på brukernes side, og gjorde så godt jeg kunne,
men lederne «hadde meg i vrangstrupen», og det var hjertens gjensidig.


Jeg var «ei håpløs bråkebøtte» i manges øyne.
Også i pressen.
Kjendis var jeg på godt, men aller mest på ondt.
- Mine artikler i aviser- og tidsskrifter sørget for det.
Det er ikke alt som har kommet på trykk, jeg er stolt av i dag.



Sykmeldingene ble lange, noen opptil et helt år.
- Helt til en lege begynte å ane «hva det egentlig kunne være».
Jeg ble henvist til psykiatrisk poliklinikk, som ikke overholdt ventelistegarantien.
Så jeg havna hos en privat psykolog, som utreda meg,
og jeg fikk diagnosen «Bipolar 2». 


- En arvelig lidelse man ikke kan behandle seg bort ifra,
kun behandles og «avhjelpes» med gode medisiner.

(En person som har en bipolar lidelse kan ha store svingninger,
og tilstanden pendler mellom dyp depresjon- og passivitet,
til oppstemthet- og en svært aktiv væremåte - også kalt mani.
Mange lever godt med en bipolar lidelse med rett behandling og egen innsats.
Bipolar lidelse deles ofte inn i to kategorier, bipolar 1 og bipolar 2,
men det er også andre grader av dem).



I mitt tilfelle var det «som en midtstrek, der kurven gikk opp- og ned»;
helt uforutsigelig, med impulsive, og til tider dels tåpelige handlinger;
«en pest og en plage»!


Jeg ble satt på medisinen «Lamictal», og livet mitt stabiliserte seg,
men problemene var ikke over med det.
Jeg har alltid hatt store problemer med å konsentrere meg,
og jeg kunne havne i vanskelige situasjoner.
Jeg var klønete, og kunne få kjeft for alt jeg ikke klarte.
- Til tross for dette, satte de meg til å arbeide med sykepleieoppgaver,
selv om de visste at jeg ikke ville klare det.


Men dette var jo en effektiv måte mobbe meg på,
og «å passivt» få meg ut av miljøterapaut- jobben, etter mange sykmeldinger.


Heldigvis fikk jeg hjelp av en fantastisk Fagforbundsleder.


Men det ble bare verre, og tilslutt tok jeg initiativ til å bli utredet
av en psykolog for konsentrasjon.
- Og igjen ble konklusjonen «en arvelig tilstand»; jeg hadde ADHD.

(ADHD står for Attention Deficit Hyperactivity Disorder
(oppmerksomshets- og hyperaktivitets forstyrrelse).
Symptomene kan i de fleste tilfeller forstås som en nevrologisk forstyrrelse
som først og fremst innebærer økt uro, impulsivitet og vansker med oppmerksomhet.
ADHD omtales som en tilstand, og ikke en sykdom).




Rett før julaften for en del år siden, tok jeg min første Ritalin- tablett.
(Ritalin er en medisin som brukes for å behandle AD/HD,
og har en svakt stimulerende effekt på hjernen).

Livet mitt ble snudd på hodet!
- Hodepinen ble etter hvert borte, og konsentrasjonen bedret seg kraftig.
Men jeg er fremdeles en kløne..


Men nå hadde jeg i alle fall noe «å slå i bordet med»-
mtp diagnose- og årsak til mine handlinger.
For ofte har jeg fått høre at jeg er håpløs.
- Jeg «er den vandrende katastrofen»!


Etterhvert som det kom fram at jeg hadde ADHD, ble jeg kontaktet av media.
Og en lørdag var det et kjempeoppslag over to sider i Avisa Nordland (AN), 

der jeg strakk armene opp mot himmelen!

«Ble frelst på ADHD- medisin», hylte overskriftene.
- Jeg ble en slags «riks ADHD’er»!

Det hjalp ikke mot mobbinga på arbeidsplassen, og det toppa seg fra begge sider.


Fagforbundslederen, fantastisk som hun var, «bar meg på hendene» den siste tiden.
Hun fulgte meg til lege og psykiater.
Hun hjalp meg på en måte som gjør at jeg anser henne
«som en reddende engel». Det samme gjorde de på NAV.
- «Jeg ble loset- og båret frem av engler,
som bar meg da jeg følte meg hjelpeløs».


Jeg innrømmet åpent at jeg var syk, og trengte hjelp.
Dette kan være en lang prosess for noen; stolthet og ære må svelges.
Men «jeg hadde ingen stolthet å svelge», for den fantes ikke.



- Så jeg er så takknemlig for mine hjelpere, og er så stolt av dem .
OG jeg er stolt av min ADHD.
Tilstanden har gitt meg mot til å hjelpe- og å forstå andre som sliter!

Forstå de som fordømmes, de som blir misforstått, de som blir mobbet!

- De er ikke onde, men de trenger hjelp, forståelse og tålmodighet.
På samme måte som jeg fikk.



Derfor støtter jeg Åsa.
Hun fortjener den samme utredningen og hjelpen som jeg fikk.
Det er kanskje dette som må til, for å få Åsa til å forstå
at det ikke er noe skam i å motta hjelp.

Om hun kunne blitt utredet av spesialister,
kan hende det kan komme frem, om Åsa har ulike syndromer,
eller lidelser, muligens arvelige.
Som kan være en årsak til hennes handlinger.



Jeg unnskylder ikke Åsa, men kommer med en forklaring
på hvorfor dette kan ha skjedd.


- Andre stilte- og stiller opp for meg.
Jeg vil stille opp for Åsa, og jeg vil hjelpe henne.
Hun kan regne med meg!
Jeg er blitt glad i henne, «som en søster»!



Kjerstin og jeg vil fortsette å belyse nye sider av Åsa.
Og kanskje kan vi nå inn til henne også.

Tiden vil vise.






Kjerstin Kjeverud, og Arnstein Vada,
(02.01.18, kl.19.47.19)