28. jan, 2018

116. Mine tanker og bakgrunn- om hvorfor jeg vil hjelpe Åsa! (Skrevet 02.01.18)
























116. Søndag 28.januar;
Mine tanker og bakgrunn- om hvorfor jeg vil hjelpe Åsa!
(Skrevet 02.01.18)





Det er nok mange som lurer på«mine motiver for å hjelpe Åsa»..
- Jeg som har avslørt mye, «kledd av henne», og nesten (i noens øyne) angrepet henne.


Vel..
Jeg ser mye av meg selv i Åsa.


Høsten 1980 gikk jeg 2.klasse på sosialhøyskolen i Trondheim.
Jeg slet med depresjon, mer enn jeg selv var klar over.
Jeg hadde mye hodepine, og brukte store doser av smertestillende; 
Aporex og Paralgin Forte. 

Noen vil si jeg var
«hardt ute å kjøre».


Jeg laget et radiointervju med en av mine beste venner på St.Olavs Hospital i Trondheim.
Intervjuet gikk på lufta, etter et selvmordsforsjøk.
- Han jeg der intervjuet, satt ved senga mi og hjalp meg.
Intervjuet ble sendt på NRK Radio, da jeg var innlagt.
Vi ble venner for livet.


Den dagen jeg prøvde å ta livet mitt, var kona mi, på jobb.
Det var lang avstand til hjemstedet vårt, så jeg var sikker på at ingen ville gripe inn.

Jeg var helt på bunn, og tenkte ikke på hvordan det ville være
for min kone, å komme hjem, og å finne meg død...
Da jeg var igang med å legge i meg en dødelig dose Aporex, sto hun plutselig i døra.
- Hun ante uråd, om at jeg slet, og hadde tatt bussen hjem, midt i arbeidstida.


Det ble legevakt og innleggelse på medisinsk avdeling, med døgnbevoktning.
Det satt hele tiden en sykepleier på vakt ved fotenden av senga,
for å passe på at jeg ikke fant anledning til å skade meg selv,
eller hoppe fra 10.etasje.



Jeg fikk besøk av en psykiater som sa jeg hadde en dyp depresjon,
som måtte behandles.
- Det bar inn på lukket avdeling, på psykiaterisk sykehus i to måneder.

«Sosialhøgskolen kunne jeg bare glemme», tenkte jeg,
der jeg lå og skalv så jeg nesten ikke kunne holde en kaffekopp engang.
Skrive kunne jeg ikke, og slett ikke lese.
Ikke klarte jeg å sitte stille heller.


Jeg tenkte å si til min kone, at hun bare måtte skille seg fra meg,
for jeg ville bli
«en zoombie» for resten av livet, trodde jeg.


Det var ei klassevenninnen, og en av mine lærere
(nestleder- etter rektor) som reddet meg.
Han var kristen, og viste troen i praksis.



Jeg hadde avsverget meg alt besøk.
Ingen utenom familien skulle se «elendigheten min».


Men de kom allikevel; de hjalp meg med sykmelding, og de tok hånd om meg.
- Og ikke nok med det; ei prosjektgruppe jeg var med på-
der jeg og «fikk sette mitt navn på gruppeoppgava», ble godkjent!
DETTE gav meg smaken på selvtillit igjen.
«De bar meg på hendene».
De hadde troen på meg!



En dag før en julaften, gikk jeg til legen, og sa jeg ville skrives ut.
Jeg ville ikke ha flere medisiner.
- «Fint», sa han. «Dette har jeg ventet på»!


Etter to måneder var jeg utskrevet.
Men jeg hadde mista to måneder i et hardt studium.


Allikevel «bar» min venninne- og lærer, samt medstudenter meg
på hendene gjennom hele andre klasse- året, og jeg fullførte!
- «Det skulle ikke gå an», men hjelpa og støtten jeg fikk-
var enestående, og reddet meg!


Jeg fullførte utdanninga på normaltiden, tre år,
og anser oppholdet på psykiatrisk avdeling, 
«som den beste- og mest dyrbare delen av sosionomutdanninga mi».



Men problemene var ikke løst ennå.
Jeg hadde en «ulykksalig evne» til å havne i bråk- og trøbbel,
og var oppsetsig og utaktisk i min oppførsel overfor autoriteter og ledere.
- Humøret mitt skiftet til stadighet, og kunne variere hele dagen.
Jeg kunne bli oppfarende- og sint i ett øyeblikk, og være glad i det neste.
Jeg forsvarte de som hadde det vondt i livet,
og jeg tok parti for dem det hadde gått galt for.


Men ledere fikk jeg bråk med, hvor enn jeg kom.
- Jeg var svært aktiv med å skrive, og sendte inn artikler og leserinnlegg til avisene.
Men kunne bli utslitt i det neste øyeblikket.
Hodepinen vedvarte- og sterke smertestillende var høyst nødvendig.

Jeg fikk hjelp av en bekjent av meg- og en dyktig lege som gav meg
betablokker for å få bukt med migrenene, som hadde fulgt meg som en mare..



Etterhvert ble jeg mobbet på arbeidsplassen.
- Lederne mente jeg var umulig å ha med å gjøre, og jeg ble grundig svertet.
Jeg sto alltid på brukernes side, og gjorde så godt jeg kunne,
men lederne «hadde meg i vrangstrupen», og det var hjertens gjensidig.


Jeg var «ei håpløs bråkebøtte» i manges øyne.
Også i pressen.
Kjendis var jeg på godt, men aller mest på ondt.
- Mine artikler i aviser- og tidsskrifter sørget for det.
Det er ikke alt som har kommet på trykk, jeg er stolt av i dag.



Sykmeldingene ble lange, noen opptil et helt år.
- Helt til en lege begynte å ane «hva det egentlig kunne være».
Jeg ble henvist til psykiatrisk poliklinikk, som ikke overholdt ventelistegarantien.
Så jeg havna hos en privat psykolog, som utreda meg,
og jeg fikk diagnosen «Bipolar 2». 


- En arvelig lidelse man ikke kan behandle seg bort ifra,
kun behandles og «avhjelpes» med gode medisiner.

(En person som har en bipolar lidelse kan ha store svingninger,
og tilstanden pendler mellom dyp depresjon- og passivitet,
til oppstemthet- og en svært aktiv væremåte - også kalt mani.
Mange lever godt med en bipolar lidelse med rett behandling og egen innsats.
Bipolar lidelse deles ofte inn i to kategorier, bipolar 1 og
bipolar 2,
men det er også andre grader av
dem).



I mitt tilfelle var det «som en midtstrek, der kurven gikk opp- og ned»;
helt uforutsigelig, med impulsive, og til tider dels tåpelige handlinger;
«en pest og en plage»!


Jeg ble satt på medisinen «Lamictal», og livet mitt stabiliserte seg,
men problemene var ikke over med det.
Jeg har alltid hatt store problemer med å konsentrere meg,
og jeg kunne havne i vanskelige situasjoner.
Jeg var klønete, og kunne få kjeft for alt jeg ikke klarte.
- Til tross for dette, satte de meg til å arbeide med sykepleieoppgaver,
selv om de visste at jeg ikke ville klare det.


Men dette var jo en effektiv måte mobbe meg på,
og «å passivt» få meg ut av miljøterapaut- jobben, etter mange sykmeldinger.


Heldigvis fikk jeg hjelp av en fantastisk Fagforbundsleder.


Men det ble bare verre, og tilslutt tok jeg initiativ til å bli utredet
av en psykolog for konsentrasjon.
- Og igjen ble konklusjonen «en arvelig tilstand»; jeg hadde ADHD.

(ADHD står for Attention Deficit Hyperactivity Disorder
(oppmerksomshets- og hyperaktivitets forstyrrelse).
Symptomene kan i de fleste tilfeller forstås som en nevrologisk forstyrrelse
som først og fremst innebærer økt uro, impulsivitet og vansker med oppmerksomhet.
ADHD omtales som en tilstand, og ikke en sykdom).





Rett før julaften for en del år siden, tok jeg min første Ritalin- tablett.
(Ritalin er en medisin som brukes for å behandle AD/HD,
og har en svakt stimulerende effekt på hjernen).

Livet mitt ble snudd på hodet!
- Hodepinen ble etter hvert borte, og konsentrasjonen bedret seg kraftig.
Men jeg er fremdeles en kløne..


Men nå hadde jeg i alle fall noe «å slå i bordet med»-
mtp diagnose- og årsak til mine handlinger.
For ofte har jeg fått høre at jeg er håpløs.
- Jeg «er den vandrende katastrofen»!


Etterhvert som det kom fram at jeg hadde ADHD, ble jeg kontaktet av media.
Og en lørdag var det et kjempeoppslag over to sider i Avisa Nordland (AN), 

der jeg strakk armene opp mot himmelen!

«Ble frelst på ADHD- medisin», hylte overskriftene.
- Jeg ble en slags «riks ADHD’er»!

Det hjalp ikke mot mobbinga på arbeidsplassen, og det toppa seg fra begge sider.


Fagforbundslederen, fantastisk som hun var, «bar meg på hendene» den siste tiden.
Hun fulgte meg til lege og psykiater.
Hun hjalp meg på en måte som gjør at jeg anser henne
«som en reddende engel». Det samme gjorde de på NAV.
- «Jeg ble loset- og båret frem av engler,
som bar meg da jeg følte meg hjelpelø
s».


Jeg innrømmet åpent at jeg var syk, og trengte hjelp.
Dette kan være en lang prosess for noen; stolthet og ære må svelges.
Men «jeg hadde ingen stolthet å svelge», for den fantes ikke.



- Så jeg er så takknemlig for mine hjelpere, og er så stolt av dem .
OG jeg er stolt av min ADHD.
Tilstanden har gitt meg mot til å hjelpe- og å forstå andre som sliter!

Forstå de som fordømmes, de som blir misforstått, de som blir mobbet!

- De er ikke onde, men de trenger hjelp, forståelse og tålmodighet.
På samme måte som jeg fikk.



Derfor støtter jeg Åsa.
Hun fortjener den samme utredningen og hjelpen som jeg fikk.
Det er kanskje dette som må til, for å få Åsa til å forstå
at det ikke er noe skam i å motta hjelp.


Om hun kunne blitt utredet av spesialister,
kan hende det kan komme frem, om Åsa har ulike syndromer,
eller lidelser, muligens arvelige.
Som kan være en årsak til hennes handlinger.




Jeg unnskylder ikke Åsa, men kommer med en forklaring
på hvorfor dette kan ha skjedd
.



- Andre stilte- og stiller opp for meg.
Jeg vil stille opp for Åsa, og jeg vil hjelpe henne.
Hun kan regne med meg!
Jeg er blitt glad i henne, «som en søster»!



Kjerstin og jeg vil fortsette å belyse nye sider av Åsa.
Og kanskje kan vi nå inn til henne også.

Tiden vil vise.






Kjerstin Kjeverud, og Arnstein Vada,
(02.01.18, kl.19.47.19)